Julebrev desember 2000

Kjære gamle og nye venner,familie og slektninger,

Innelivet har vart en stund og øynene har forlengst vent seg til kunstig belysning det meste av døgnets våkne timer. Det er ikke sant at vi har gått fullstendig i dvale, men særlig om morgenen kan det være tungt å få kroppens funksjoner i gang, spesielt de som påvirker de kreative og problemløsende evnene. Det er et poeng i disse tider å komme seg ut døren, den på kontoret så vel som den hjemme, særlig midt på dagen når det som regel er lyst nok til å gjenkjenne både naboen og hans katt. På denne måten blir veien til sengen noe lengre og det kan for enkelte være redningen, både for studenter og andre frilansere.

Til tross for at vi har gjort diverse eksperimenter med farger for julesesongen gjennom årene, vil også denne julen bli preget i rødt hos oss. Julestjernen, den røde varianten, er på plass på strategiske steder i huset slik at vi ikke kan unngå å bli påvirket av rød intensitet og varme uansett hvilket fellesrom vi befinner oss i, bortsett fra på do. Heller ikke på vaskerommet, i matboden eller fyrrommet hvor vi allikevel ikke blir værende lenger enn nødvendig. Nei, de er helt bevisst plassert der hvor vi enten trenger trøst, atspredelse eller inspirasjon når vi nå synes støv, rot og ting kanskje tar overhånd sånn i innspurten til mørketidens lysfest og sakrale høytid. Ånd og materie. Men de henger jo uløselig sammen, så vi pøser på med farger og toner og krydderdufter i en salig forventning om at det snart skal bli rent, ryddig, rolig, vakkert og festlig omkring oss. Tid til samtale, ettertanke, minner og følelser. Det er snart jul igjen, det blir snart jul igjen, okke som.

I år 2000 har vi gått gjennom alle årets faser og seremonier med en viss årvåkenhet og inderlighet. Årvåkenhet, fordi det offentlig og privat liksom skulle være så mye å markere dette året, et vendepunkt, et tideverv eller en ny æra. Ja, hvorfor ikke, “a new beginning”! Inderlighet, fordi vi begynner å dra på årene og det er en påfallende kortere avstand framover til slutten av livet enn bakover til begynnelsen, for noen av oss.

Vi har sett, men ikke deltatt i, de “nye” seremonier som erobrer folket. Valentine i februar strømmet rød og påtrengende mot oss i store og små boksjapper og dagligvarer, men vi slapp lett igjennom, uten pirrende hilsener (fra ukjente beundrere?) i postkassen. (Skulle vi kanskje ha sendt hverandre anonyme betroelser likevel, Jan og jeg?). Karnevalet i fastetiden bleknet inn i barnehager og private hjem, langt fra det offentlige rom. Og Luciadagen opprant uten lysende engler rundt sengen nå i desember, skjønt vi vet de har vært tilstede, i barnehager, på sykehus og sykehjem. Samt i avisene. Kanskje vi skal være takknemlige for at vi ikke så dem denne gangen heller; fortjent eller ufortjent.

Ingen av oss har avstedkommet store bedrifter i året som gikk, sett utenfra (bortsett fra Nils Mikal som fullførte videregående skole, tok sertifikat og finansierte et bilkjøp). Vi har verken utforsket fjerne strøk på kloden (bare ganske nære) eller erobret attråverdige posisjoner på børs eller i katedral (unntaket er nok engang Nils Mikal som var i Bergen på NM i trekkspill med Bærum Trekkspillorkester og tok 2 gull og 1 bronse i tre av tre mulige medaljekonkurranser). Vi har imidlertid holdt stand mot et massivt reklamepåtrykk i hverdagen, og vi har holdt det kroppslige forfall i sjakk. Begrensede finanskilder og jevnlige ekspedisjoner i nærmeste inn- og utmark (Hosle og Nordmarka) samt aktiviteter med utgangspunkt i hytta på Tempelseter har gjort det mulig. Vinteren på Hosle var mager i år. Lite snø i nærterrenget og flest mildværsdager. Det ble lite snømåking og liten skiglede. Bør vi flytte? På hytta, over 900moh, ble det flere muligheter, men det var ulidelig mye kuling i fjellet i vinterferien og mest råtten snø i den sjeldent sene påsken i år. Derfor kjentes vårens innbydelse til friluftsaktiviteter ekstra fristende og velkommen. For den som ikke kjører bil eller buss, men går på sine ben til og fra diverse gjøremål utenfor huset, er den frimodige fuglesangen i mars en energispreder enten budskapet er 1) dette er mitt revir, hold deg unna, eller 2) her er jeg, kom til meg. Det er tid for planlegging.

Karen Marie (23), som i sitt ‘permisjonsår’ fra studiene, har jobbet i barneskolen og på barnekirurgen på Rikshospitalet, begynte nedtellingen til påsken da hun skulle slutte å jobbe og reise på ferie til Paris og Tunisia i tre uker sammen med en venninne (med tunisisk far). Så var det hjem til eksamen, oppgaver og ny planlegging. Sommerjobben med feltarbeid skulle helst gå til Alaska i år, eventuelt til Svalbard og fjellrevprosjektet igjen. Men akk, søknadene ble sendt for sent. Fra kulden til varmen, det ble to og en halv måned i Tunisia i stedet. Kost, losji samt lommepenger til gjengjeld for kontorarbeid, guiding og annet forefallende arbeid på

kultursenteret i en oase. Ørken og saltsjø (langt fra turistindustriens badehoteller), daddelpalmer, granatepletrær, fikentrær, øgler, slanger og skorpioner, hus uten tak, eseltransport, eksotisk mat og nye venner. Og fransk og arabisk språk. Kontrastene i lokalmiljøet ble store til epost og internett, cd-spiller og utendørs filmframsyning på kultursenteret. Fotoapparatet var i flittig bruk og vi er ganske fascinert av hva vi har fått se. Så kom et nytt skoleår med hovedoppgave og mye fritid brukt på filmklubbarbeid i Ås, samt nok et skifte i sammensetning av beboere i leiligheten på Ås stasjon. Nå legges planer for noen måneders feltarbeid i den Bornesiske, tropiske jungel etter nyttår. Borneobjørnens rolle som frøspreder står i sentrum, men det er tvilsomt om hun får se denne sky minibamsen, kun dens etterlatenskaper. Men elefanter, slanger og igler blir det rikelig av, samt en og annen leopard? Et sant eventyr. Vi håper det ender godt! Våre (foreldrenes) grenser tøyes ganske langt for tiden, men vi har vel ikke helt glemt vår egen utferdstrang i ungdommen?

Nils Mikal (19) mente han ihvertfall skulle gå i fjellet i sommer, men hvilken kamerat ville bli med dit? Utlandet lokket og sommerjobb lokket, men først var det DM i trekkspill for Distrikt 1 og dernest NM i Vikinghallen i Bergen. Dessuten ventet både eksamen og russetid i den ikke helt fjerne fremtid. Og hva skulle han gjøre til høsten? Var på sesjon og fikk vite at han måtte stå i kø for å komme inn til avtjening av verneplikten, kanskje et helt år. Det ble mye å forholde seg til. Årets store tema ble bil, egen bil, bruktkjøp fra Valdres i påskeferien, 1982-modell. Det kan man ha penger til når man ikke kjøper seg inn på en russebuss i russetiden, samt har deltidsjobb på Rimi. I høst ble det mer jobbing og hanglende helse. Nylig fikk han bekreftet at han (også) er sterkt allergisk, men nå har han fått medisin som trolig hjelper. Dessuten dukket det opp en søt kjærest som livet opp både Nils Mikal og her i heimen. I januar skal han til Sessvollmoen ved Eidsvoll, i transportkompaniet, som MP. Det var transport han hadde søkt om og ønsket er oppfylt. Nå gjelder det at helsa holder!

Jan og jeg må venne oss til å bli mer og mer selvstendige, dvs. våre aktiviteter inkluderer barna sjeldnere og sjeldnere. Sommerferien, inkludert sølvbryllup, gikk med bil og båt via Bergen til Færøyene. Det var nesten som å få dobbeltsyn, som å se Værøy og Lofoten i mangfoldige utgaver. Smale, men svært gode veier, gode hoteller, vennlige mennesker, god mat og festlig språk. Under skiftende værforhold ble det nødvendig med en variert garderobe, fra T-trøye til ullundertøy og godt vindtøy. Mektig natur med massive fjell og store linjer i terrenget, rikelig med ferskvann til fosser og fiskeoppdrett, sterke farger i sol og kalde inntrykk i tåke og regn og vind. Et land hvor det var en sparebank og en kirke i hver bygd med mer enn 30 hus. En historie full av nøysomhet og innsikt i hvordan alle ting kunne komme til nytte. Et land med 50-tallspreg, men som nå står foran store forandringer, med stort anlagt fiskeoppdrettsnæring og sterkt ønske om oljeindustri. Dessuten har vi vandret fra hytte til hytte og funnet et felles tempo underveis. Hardangervidda bød på bra vær og greie stier, fra Rjukan via Stegaros, Mogen, Lågaros og Mårbu og gav fin avkobling, bedre kondis og fine naturopplevelser underveis. Effekten varte lenge utover høsten. Et godt tips er å bære en lett sekk og å bruke inngått fottøy. Det er helse i hvert skritt, både mentalt og fysisk og nå er vi blitt så gamle at vi bokstavelig talt erfarer at det er sant. Ungdommen klarer seg uansett. Mottoet er: ny sommer - nye turer.

Vi har alle gått fram, vi foreldre i visdom (erfaringer?), og ungdommene både i visdom (?) og ferdigheter. Jan har også blitt mer distingvert, slik middelaldrende menn ofte blir, mens jeg, en dame, har et noe mer vissent ‘look’. Jobben som hjelpelærer i engelsk fonetikk på Blindern er en god oppkvikker, fortsatt noe å lære av, men lite å leve av. Hver dag har nye utfordringer, praktiske, faglige eller personlige, små og store. For store? Noen med, noen uten ritualer. Som julen med dens ritualer, alt som ikke endrer seg eller som bare krever tilpasning, men ingen fornyelse. Eller det nye året, som krever initiativ og nye ideer. Det kan virke for krevende. Som Wittgenstein engang sa: vi er født til å leve bare fra dag til dag.

Med ønske om en gledelig jul og et godt nytt år:

‘take short views of life - never further than dinner or tea.’