J u l e h i l s e n    2 0 0 2

Kjære venner og familie!

Mørketid og lysfest, det er en tid for ettertanke og forventning, men det som kommer først er ofte kjas og mas. Advent, en tid i fiolett. Vi har tent levende lys og selv joikakakene får et anstrøk av fest og nærvær når måltidet faller til ro mellom oss. Gammel hud får ny glød. Lukten av stearin blander seg med deodorant og svette. Et sansenes pusterom hvor ”viktige” ting må stå på vent. Vi har mange ord for advent, - det er en tid for gjestebud, for godvilje, åpne armer, pardon, amnesti, en kom-inn-i-varmen-tid hvor vi har en tanke mer toleranse og sjenerøsitet enn ellers i året.

Men hva skjer i Norge, i advent? I avisene leser vi med vantro om politiets Operasjon Advent. Om at politiet i nattens mulm og mørke gjennomfører ukritiske aksjoner mot ”ulovlige innvandrere”. Mange er pågrepet. De skal sendes ut av landet. Ingen pardon. Vi aksepterer ikke kriminell aktivitet verken fra innvandrere eller etniske nordmenn, men vi har heller ingen toleranse overfor kultur- og historieløse etater med makt og myndighet i et armodsland med overflod av penger i banken. En etat som ikke vet hva advent står for og som misbruker tid og begrep så det går kaldt nedover ryggen. Operasjon Advent? Vi liker ikke å tro at ingenting er hellig lenger og vi liker ikke å miste respekten for norske etater. 

Hverdagene har hatt mange farger. Vi har levd under B-gjengens regime et helt år og vel så det og vi synes sant å si at samfunnet har blitt altfor blått. I globaliseringens navn går samfunnets oppgaver ut på anbud. Levestandarden for de få øker mens livsstandarden i samfunnet går tilbake for de mange. Penger og prestasjon står i fokus mens langsom tid og menneskelig samkvem taper i kampen om de menneskelige ressurser og prioriteringer. Personligheten skal designes, vi skal få ny stil og nye meninger. Det kalles life styling og er nøkkelen til all framgang. Goalgetteren Bondevik minner ikke mye om teologen Bondevik. Flygerforbundet frykter et Geriatric Air, de claimer at det går på sikkerheten løs å ha eldre piloter og vil ha lavere pensjonsalder. Det er visse framganger å spore i vårt liv også. Vi bader ikke lenger i en avskjæring, vi har både dusj og badekar. I skjulet er det fortsatt ved, men utedoen er byttet ut med innedo og strømmen faller ikke ut bare fordi alle setter ribba i ovnen i samme øyeblikk. Det handler ikke om en strøm av ord, det handler om strømmer av vann og om hvem som har rett til å eie fossekraften, vårt arvesølv. Det hvite gull som nå for tiden selges til fordel for egen lomme. Livskvaliteten i de tusen hjem i vinterlandet Norge er nå blitt så kostbar at alle skjønner at det må spares. Slik kan strømforsyningsselskapene selge oppspart strøm til utenlandsmarkedet for markedspris og øke sine inntekter på bekostning av livskvaliteten i private hjem. Mye penger å hente for selskapene som ikke lenger bryr seg om at elektrisk kraft er et fellesgode produsert av landets egne vannressurser, og som heller ikke sørger for reservemagasinering av vann til bruk for fellessamfunnet ved krisevintre uten tilstrekkelig nedbør. Det er jo ingen big deal, så lenge private eiere kan tjene penger på sin eiendom. Så kan vi heller bli litt mer trangbodde igjen. Jo mer vi fyller opp med folk i hvert rom, jo mer varme. Er det ikke ca. 150 watt hver og en av oss produserer? Snart bor vi alle i kollektiv og da kan jo temperaturen fort stige.

Norge har så mange ressurser og naturperler, mange av dem har vi aldri visst om. I år ble verdens største dypvannskorallrev funnet rett utenfor Røst, 3-400 meter under overflaten. Det er 35 km langt og 2-3 km bredt og 10 ganger større enn de man har kjent til tidligere. Det er en naturperle og en av de mest artsrike habitatene som finnes. Men det kan jo bli noe besværlig å få tatt det nærmere i betraktning. Noe mer besværlig skulle det også bli å komme seg opp i fjellet i sommer. Sterke ryggsmerter gjorde det vanskelig å komme ut av sengen om morgenen og å sitte på baken om dagen. Vi lette etter prestasjonsfrie soner og tenkte på hvor mye vi mentalt og fysisk trengte en fjelltur. Jotunheimen var ønskemålet i år, men den fjellheimen har slik en overflod av 2000-metertopper. Det er en klubb for folk som vil beseire flest mulig av dem. Vi søker ikke opptak der. Men fantes det en vei rundt hindringene, en minste motstands vei? Kart og turbeskrivelser ble nøye studert og løypa ble lagt, fra øst til vest og fra nord til syd. Korte turer i tilnærmet jevnt terreng med utgangspunkt i årets fjellkommune, Lom. I 30 graders varme svettet vi oss inn på tunet til Spiterstulen og tok det andante fra første stund, med lett sekk og lave mål. Man svetter med glede i Jotunheimen, forbi brekledde fjell, langs turkise bre-elver og belle vue i alle retninger. Hver dag i langsomt tempo på gamle stier i stekende sol og sterk varme, med solkrem og skyggelue og inngåtte fjellstøvler. Etter et utall dansetrinn og hopp og sprett i steinurene ble ryggen bedre og balansen en fryd. Borte var smertene og borte var alle problemer. I fjellet har man nok med å gå uten å snuble og drikke uten å vaske ut saltet og tolke tegnene for å se om kartet passer med terrenget. Resten er luksus og kommer av seg selv, panorama i blått, melis, grønt og grått, fjellflora langs isbreer, reinsdyr på snøfonner, og blide fotturister som gjerne stopper opp, slår av en prat og gir av sine erfaringer. Slitne av varmen og sola, men godt fornøyd med egen innsats og overveldet av naturinntrykk kom vi fram til Eidsbugarden og syntes nesten det var trist at turen var over. Fjellenes år er snart over, men fjellene vil være der hvert år, for oss og for alle som trenger dem.

Karen Marie og Nils Mikal kommer hjem til jul. I høst ble det for alvor stille i huset da Nils flyttet til Sandefjord for å gå på Skiringssal folkehøgskole. Der er det rundt 90 elever og han har begynt på medialinjen, men synes visst adrenalinkurset er morsomst. Han var ferdig med det militære i januar og hadde forskjellige jobber fram til sommeren. Da tok han motorsykkel-lappen og første turen gikk tur/retur Molde for å besøke en kamerat. Det var en spennende tid for oss. Enda mer spennende ble det da han hoppet i fallskjerm. Men det fortalte han først da det var overstått. I sommer dro han med tre kamerater til Tobago i tre uker og syntes det var fint men litt for varmt. Jeg tror nok jeg blir i Norge, sa han straks han kom inn av døra. Men i mai neste år går turen til Hellas, med skolen, og det ser han fram til. Han synes folkehøyskole er topp og kommer etter all sannsynlighet til å få abstinens når skoleåret er omme. Vi har vært på besøk og blitt overveldet av ungdommelig energi og talent. Nå er det juleferie og han vet ikke helt hvordan han skal holde ut å være så lenge borte fra skolen. Vi synes det er godt å se at han trives.

Karen Marie strever med innspurten på hovedoppgaven, på Ås, på overtid. Det er det som står igjen av studiet. Men hun drømmer nok mest om å reise. Helst en tur tilbake til Borneo. Denne generasjonen skal rekke så mye og oppleve alt og ha venner verden rundt. Avstand er ingen unnskyldning. Det er den positive siden av globaliseringen, av kontakt mennesker imellom, økt forståelse av forskjellige kulturer, mindre angst for alt og alle som er annerledes. Mer tilgang på kunnskap og muligheter, mer læring og større toleranse, i praksis. Vi ønsker det velkommen.

Jan jobber som før og er visst nå som før på rett hylle. Han har allerede hatt noen fine skiturer her i marka og skjønner ikke helt at jeg ikke har lyst til å løpe etter ham rundt i snø og kulde mellom grantrærne. Kulde og fibromyalgi går ikke godt sammen, men jeg går gjerne på ski når vi er på hytta hvor skisporet ikke nødvendigvis er en hinderløype. Jan og jeg hadde en ferietur Vänern rundt i september og likte oss godt i Sverige. Vi oppdaget at Åmål er en sjarmerende liten by som har fått ufortjent dårlig rykte i filmen ”Fucking Åmål”, at nordmenn er ettertraktede kunder og at det meste er billigere enn i Norge. Høsten har gått fortere enn vi kanskje ønsker, den går fortere for hvert år.

Det har vært et godt år på mange måter. Jeg tenker med glede tilbake på mange møter med venner og familie. Det blir sjelden tid til alt man vil eller alle man gjerne vil være sammen med. Jeg har hatt noen korte turer til Fr.stad, til gamle trakter og synes det er stas. Karen Marie, Jan og jeg hadde en fin tur rundt Ålefjellet (Sprinklet) en klar høstdag i begynnelsen av november. Utsikten til Oslofjorden og Vestfold var flott. 17.mai hadde vi i Fr.stad og været og stemningen var på topp. Det er ikke mange byer som har så mange og gode korps. Men det aller beste var å treffe gamle venner og fornye vennskap.

Nå er det ikke mange dagene igjen før den røde fargen tar over. Jans familie kommer hit i julen og vi håper å se noen venner. Forberedelsene er ikke i boks, men vi svetter med glede litt til. Når duften av grantre og karve brer seg rundt i huset og pynten kamuflerer manglende innsats med såpe og vann, da er det tid for den hengivne undring, for tonene og tankene rundt høytiden og gleden uten alle forbehold og smålighet. Den generøse festen da man tilgir og selv blir tilgitt, og gir fordi vi selv trenger å få, omtanke og milde gaver. Snart… ringer klokkene julen inn.

Med ønske om et godt nytt år!