Julen 2003

Gode venner!

Tiden går og går. Det er jul igjen. Jul i norden, snø og vintermørke, og dompaper i fugleneket. Nissen sitter på låven nok en gang og venter på grøten enda det snart ikke er låver igjen i landet, langt mindre noen dyr på båsen. Spørsmålet er: har nissen noen dyr å passe, har han noen oppgaver i vårt urbane liv? Ja, er han virkelig kostnadseffektiv? Kanskje vi kan rasjonalisere ham bort i år. Og trenger vi da egentlig grøten? Hvis vi nøyer oss med ribbe og surkål har vi spart både mandel og omdreininger på strømmåleren, og da er vi vel i pakt med tiden...

Verdens kjas og mas til tross, snart kommer juletreet på plass og godlukten sprer seg i huset. Tradisjonene henges på grenene, vann helles på foten og fingrene krysses for julelysene. Vi setter i støpselet og da er den der, julen. Aller finest er det når vi går utendørs og kikker inn gjennom vinduet. Som på et julekort. Men vi mangler nissen. Han skulle stå der ute i kulda og kikke inn på lysene og varmen. Ikke er det langt nok til neste nabo heller, for han bor vegg i vegg, og stjerner og måneskinn over jomfruelig snø drukner i lyskjegler fra gatelamper og frontlykter. Helt ekte blir det ikke. Riktignok kommer naboens pus smygende forbi og setter punktum på lang lang rekke i snøen, i det fjerne ringer kirkeklokkene julen inn og småfuglene boltrer seg i grantreet foran huset. Men naboen har festet kunstige dompaper av garntråd i fugleneket. Og fugleneket er bundet fast i takrenna. Ingen fugl våger seg vel dit. Det er langt mellom prustende hester med dombjeller og sleder fulle av skinnfeller, på Hosle, men når vi tenker etter så har det vel aldri eksistert dampende poetiske kjøredoninger i de julefeiringene vi kan huske fra vår barndom. Det var i beste fall biler med god sleng på kjettingene, slurende rundt på upløyde gater og veier. Vi får dekorere med nostalgiske julekort på peishylla, henge bjellekransen på døra, og veden ligger i alle fall tørr og fin i boden.

Nå sitter vi og ser på fotominner fra året som gikk og lurer på om vi ville ha husket alt vi har fått med oss i 2003, uten kameraet. Vår merkelige hukommelse som lagrer alt, men bare gir oss tilfeldige smakebiter og ikke nødvendigvis de vi allerhelst ønsker. Rundt omkring i huset blir det stadig flere huskelapper og lange lister over ting vi tror vi må huske å gjøre eller gode ideer som ikke må glemmes. Men dersom vi glemmer dem er de ikke så gode ... kanskje.

Kriger og katastrofer i verden, Saddam og bin Laden kontra B-gjengens Bush, Blair og Bondevik (eller var det Jan Petersen?), arroganse, grådighet og markedstilpasning, makt og korrupsjon i Europa, solstormer og skogbranner. Det har ingen ende. Universet er 13,7 milliarder år gammelt. Vi og universet er kommet halvveis, og vel så det. Men det kan diskuteres hvor langt vi egentlig har kommet. Det er et stykke igjen før vi har lært å leve med i stedet for mot hverandre.

Vårt eget personlige år har vært et godt år. Hverdagene er til tider rolige og trivielle og uten de store plager. I vår alder dreier det seg ikke om den store uro eller et høyt aktivitetsnivå. Vi må ha våre pauser og meditasjoner. Innimellom kobler vi oss til, og enkelte digresjoner gir oss den kontrasten vi trenger for å trives i vår daglige tralt. Det er mangt å være glad for.

Nils Mikal, som er 22, ville ha oss med til Skottland i sommer. Av sted med bil, "barn" og båt til Newcastle. Terrorfrykt og sikkerhetsopplegg. I Kristiansand blir passene sjekket tre ganger før vi kjører ombord. Jan og jeg sluker hver vår sjøsykepille. Nils Mikal vil ikke ha. It’s all in the mind, sier han og føyer litt betenkt til at havet er så stort, det er så mye vann. Er han lett bekymra? Om natten ligger han i underkøya og drømmer at han må holde seg fast. Likevel kommer vi uthvilte fram til Newcastle og spiser frokost en halv time før fergen er i havn. Fra kafeterian ser vi land i sydøst. Jan mener bestemt at det er Holland. Vi andre veksler blikk! Når vi kjører i land blir Nils Mikal bekymra for at tollerne skal synes han er suspekt, han har jo langt hår. Never a dull moment! Vi raser av gårde til Edinburgh på smale veier og besøker Abbotsford (Sir Walter Scott) underveis. Det er et ganske så maskulint hjem. Edinburgh er kjempe. Full av politi og sikkerhetsfolk. Både Holyrood House (Dronningens residens) og Edinburgh Castle er stengt. Alt på grunn av Putin, han har valgt Skottland i sommer, han også. I stedet klatrer vi opp på byfjellet Arthur’s Seat, får et fantastisk rundskue over egnen og tar bilder av kreti og pleti (få med "The Castle" i bakgrunnen da, please; say "Cheese"). Så er vi hjemme hos Randi (fra Åle), Tonje og pusen Perseus, til deilig aftens, og vil slett ikke gå igjen. Men etter tre døgn haster vi videre langs kysten til Aberdeen via perlene Leven, Pittenweem, St.Andrew’s og Dundee, for å plukke opp Karen Marie som kommer med fly og skal tilbringe en uke sammen med oss i Beauly utenfor Inverness. Et lite, nett gårdshus, restaurert og godt utstyrt, med mye komfort og alle senger dekket av electric blankets (skal vi grilles?). Det er katt her, sier Karen Marie og nyser og klør. Men det viser seg å være hunden Molly, som bor i nabohuset. Vi puster og peser oppover i fjellet og får utsikt over Loch Ness, fra nord til syd. Alt i alt får vi noen fine turer rundt i området, samt et besøk på et whisky-distillery (Glen Ord). Det lukter ille og smaker sterkt. Været er det aller beste. Allikevel, Nils Mikal vil diskutere filosofi og leser bøker av Dalai Lama (hvorfor har vi dratt til Skottland?), Karen Marie sluker nyeste Harry Potter (vi slapp å stå i handlekø ved midnatt), Jan gjør en innsats med Rob Roy, nasjonal-litteraturen (godt råd: hopp over de første 100 sidene), og jeg leser turistbrosjyrer (valgets kval). Det blir sene kvelder og ditto frokoster. Vi klarer oss bra på venstre side av veien, Jan kjører som om han aldri har gjort annet og vi kommer stort sett dit vi har tenkt. Det er slott og botaniske hager, naturreservater og naturstier, ullveverier og kunstgallerier, antikvariater, og historiske minnesmerker. Golfbanene får være i fred for oss. Bare sekkepipene mangler. Og dessverre også Highland Games. Til slutt er vi tilbake i Newcastle. Jan blir nostalgisk og vil vise meg alle hyblene han har bodd på som student. Han finner fire av dem før kvelden er omme. Down Memory Lane, nå innvandrerstrøk.

Når vi kommer tilbake til Norge er det mye igjen av sommeren og vi har aldri hatt en så varm sommer som varer så lenge, eller funnet så mye multer rundt hytta vår, som i år. Det er så varmt i fjellet at det tar på å gå tur, de blir kortere for hver dag. Når høsten endelig kommer kjennes det godt. Karen Marie (som er 26) blir ferdig biolog, fra Ås. Sterk innspurt for å fullføre hovedoppgaven om termittenes kår i nedbrent regnskog på Borneo. Den tar sensor med storm. Hun jobber mye i ferien for å få råd til å dra på språkkurs i Antibes i august, på ferie i Tunis i september, og fortsette biologistudiene i Dijon, i Frankrike, i høst. Nils Mikal har hatt skoletur til Hellas som avslutning på folkehøgskoleåret på Skiringssal. Han trives som fisken i vannet i det sosiale og kreative miljøet og husmor er over seg av beundring for hans innsatsvilje og sans for å hjelpe til. Vi får høre hvilken juvel av en sønn vi har og får nesten klump i halsen. Han får venner fra fjern og nær og tenker på å besøke dem alle ved hjelp av en motorsykkel. Men når høsten kommer begynner han, etter mye om og men, med web-design på en skole i Bergen. Finner seg hybel via internett og treffer bare ukjente mennesker både i leiligheten og på skolen. Kommer i gang med tai chi og kung fu, formen stiger og han sier han trives. Han plages mye av allergi og astma, men løper likevel opp og ned på Ulrikens topp, taubanen koster jo penger! Etter en lang sommer da både Nils Mikal og Karen Marie bor hjemme blir det brått stille i huset. Boder og loft er mettet av barnas eiendeler brakt hjem i påvente av nye hybler. Taket buler og feieren har små sjanser til å finne pipa innerst i kaos. Men Jan er på Veritas, og reiser litt rundt i verden, og jeg får litt undervisning på Blindern og i Kristiansand og har det aldri kjedelig. I perioder kan det merkelig nok bli ganske hektisk, så da tenker jeg på Knut Nærums råd: Man kommer langt med slendrian! Årene går, håret grånes og tynnes, og alt annet siger. Timeglasset inntar pæreformen. Pytt pytt, det gjelder bare å trave jevnlig i kupert terreng så blir det litt mer spenst i rompa og sprett i beina. Muskler må mosjoneres. Da stiger humøret også. At ønskejobben fortsatt lar vente på seg er en annen sak.

I år legger vi familieselskapet til 4.søndag i advent. Jans foreldre skal til syden i jula og blir der er par måneder. Julaften blir det oss fire og det blir koselig og hjemmevant. Romjula kan vel romme litt av hvert, venner og naboer, og en tur i teateret. Og nyttår, ja det blir noe nytt. Nye sjanser og erfaringer.

Nissen? Han er ankommet. Han er forfremmet. Nisselua synes såvidt over blondeduken, bak julegleden, der han troner midt i oldemors hardstoppede plysjsofa, med hevet sleiv og ren grautskål og en og annen forventning. Det er ei god tid, for nissen.

Med et dikt av Olav H.Hauge ønsker vi alle en gledelig jul, og takker for godt vennskap i året som gikk. Vi håper på nye sjanser til å treffes i 2004.

GOD JUL

So gjer ein annan mann
ei beine då,
sa Osamannen,
og skauv ifrå.

fra Seint rodnar skog i djuvet; 1956. (Lavmælt og med enkel ordmagi uten komplekse symboler. Et replikkskifte som sier noe om det verdifulle i en tradisjonell omgangsskikk, en gjør ikke en "beine" for å få et vederlag. Det er en selvfølgelig, kollektiv væremåte som ikke trenger diskuteres. Og skikken kan føres videre i moderne tid.)