Kjære familie og gode venner!                                                                                                                                                       Julen 2004

Vi nærmer oss solkverven og årets siste dag, og det vi ikke har rukket å gjøre til nå kan vi bare glemme. Det er en deilig trøst, i og for seg, at vi kan legge krav og stress og fordringer døde og ta fatt med blanke ark. Så kan vi jo velge da, hvor mange av de uoppfylte drømmene vi ønsker oss så sterkt at vi vil dra dem med oss inn i det nye året. Til alt annet kan vi vende det døve øret. Det gjelder å ha tatt en opprydding på mørkeloftet og ha slengt ut alt energitappende tankegods, alt som ikke har annen misjon enn å holde oss nede, det som smaker av arvesynd, men som hver generasjon selv kan velge å la være å aksle i sitt eget liv.

Slit  tvihugen  tvert  av!

Statt  på  skiom  forutan  stav!

Våg  deg  frami  og  sving  sverdet,

ro  deg  utpå  i  ville  veret

til  fritt  fiske  på  fritt  hav!      (fra  Viljen,  av  Olav Aukrust)

Her laver det ned skinnende hvit snø midt i november, og sannelig blir den liggende.  I kjøpesentrene er man som kjent aldri sent ute med forberedelsene. Det er bare vi kunder som skal tro at vi er sent ute, igjen, for deretter å kaste oss på handlekarusellen før det blir tomt i butikkene. ”Det er jul, det er jul, det er jul... tra-la-la”, ....igjen.

Det skal ikke så mye til før det blir jul. Litt snø, litt granbar og litt karve, noe for alle sanser og en og annen dompap. Jakten på juletreet er i gang. Litt ut i oktober sier jeg til Jan: ”Nå skal vi snart ut og kjøpe juletre!”. ”Å, nei!” sier Jan. ”Å, jo!” sier jeg, og når tiden kommer drar vi rett oppi hogget her og finner et riktig fint tre i løpet av ti minutter, det blir kledd i en strømpe, betalt for, og lagt på takgrinda. Gammel vane er vond å vende. Det skal lang læring til. Hvor Jan har sin juletrepanikk fra vet jeg ikke, men for meg har det alltid vært i glad forventning jeg har dratt til juletremarkedet for å finne sesongens prakt og pryd. Det begynte på Blomstertorget hjemme i Fredrikstad da jeg var barn og alltid fikk være med faren min til by’n og velge ut et tre, og det har egentlig aldri tatt slutt. Hvert år er håpet at det vil nå minst til taket i stua vår, samme hvor mye bry det er. Det kan aldri få nok pynt, det vil aldri komme til å bli et stilig tre, men det skal glitre og lukte så lenge som mulig.

Vi har det bare bra takk. Året som gikk har ikke vært hva jeg vil kalle et engleår, skjønt det må ha vært noen der fra tid til annen og viftet bort migrener og muskelsmerter og alskens plager, slikt som gjør hverdagen unødig komplisert. Det ble sommer også etter hvert, her på Østlandet, om enn i seneste laget. 30 grader i skyggen her på Hosle er ellers ikke noe å trakte etter, det er i meste laget hvis man vil ha det behagelig og samtidig være i aktivitet. Ved sjøen derimot er det vel og bra, men der var ikke vi da sommeren kom. Mens Jan var en tur i Seattle og Vancouver og Nils Mikal på vei hjem fra Bergen, hadde Karen Marie og jeg en juni-ferie-uke i Oksrødkilen i Onsøy på leid hytte (og måtte fyre i vedovnen noen regntunge dager). Badetempen i Foten var 15 grader på det beste, men hva gjorde vel det, den gylne granitten og lyset over Oslofjorden hadde vi helt for oss selv og solen var aldri langt unna. Vi gikk flere av de 40 turene i boken om Søndre Smaalenene, fant tepper av Linnea i Elingårdsskogen, vandret i sivet langs Elingårdskilen, hørte sanglerka og fuglekongen og gjøken og gulspurven samt en musvåk, og til slutt traff vi en mår som jumpet av gårde ute i åkerlandskapet. På vei fra Ulfeng gård via Pernes til Gansrødbukta ved Øra ble vi nesten skutt på av noen HV-karer, og fra Foten gikk vi deler av en godt merket ”Onsøysti” i vekslende terreng via Helleskilen til Dypeklo. Den stien var en perle med utsikt til Hvaler, Sverige, Søsterøene, Struten, Færder og Vestfold og hadde mye interessant vegetasjon underveis. Vi hadde besøk av en del venner og uka var over før vi fikk sukk for oss. Men når nøkkelen ikke er å få tiden til å gå, men å få tiden til å leve, så var det vel nettopp det som skjedde i Oksrødkilen, tiden levde.

Jan mente vi skulle ha sommerferie på fjellet i år. Billig og sunt! Og slik ble det. Først to kalde og våte uker på hytta vår, med hagelskurer og tåke. Vi skulle trene for å klare en hytte-til-hytte-tur den siste uka. Men det gikk heller dårlig. Musklene knurret når bakkene ble for bratte og kroppen endte i senga. Et gammelt kinesisk ordtak lyder: ”Den som mislykkes i å nå frem til den lange mur, vil aldri bli betraktet som en helt”. Slik tingene utviklet seg var vi langt fra å bli helter. Men noe måtte vi vel kunne klare. Vi hadde ingen drømmer om den kinesiske muren i år, men den norske fjellheimen ville være et ypperlig alternativ. Vi lette etter noe overkommelig, og noe vi ikke hadde sett tidligere. Det er begrenset hvor mange fjellheimer som kan krysses i en eller annen retning kun med dagsturer på 4-5 timer, slik boka beskriver. Med vår tidsregning går det med 6-7 timer før vi kommer fram til neste hytte. Riktignok har Jan lange bein, og ikke har vi småbarn, så i teorien skulle vi kunne følge boka. I praksis går det aldri. Men om det er fordi jeg går som en snegle, eller om det er fordi jeg alltid må få med meg alt, og kaste enda et blikk på de fantastiske omgivelsene før jeg flytter foten, det skal være usagt. Spørsmålet er: hvor dristige bør og kan vi være.

Skarvheimen peker seg plutselig ut, høyfjell, mye stein og snø, frodige daler og fine hytter, men deretter blir alle forberedelser så spennende, ja til de grader skumle (vi kan fryse i hjel/gå oss vill/brekke beinet), at når vi omsider har kommet til Gols solglitrende gater og støyende turisme bryter migrenen ut og legger seg som et sikksakkbånd over synsfeltet. Kvalmen driver meg inn på en restaurant hvor jeg ikke kan lese menyen, men Jan bestiller mat og gyver løs på ryggmusklene mine i håp om å løsne grepet som truer med å sende fotturen i vasken. Karen Marie møter oss på bussen videre til Hemsedal om kvelden og vi stiger av ved Bjøberg Fjellstue som virker temmelig forlatt. Utenfor beiter noen reinsdyr og over vinduene henger femogtyve svalereder. Jan og Karen Marie ordner opp og neste morgen er det umulig å skjønne hvordan jeg skal kunne gå bort fra sivilisasjonen, med migrene i kroppen og sekk på ryggen, i solskinn og bratte fjellsider. Må jeg gi meg nå? Men om litt er vi på vei gjennom myggsvermen opp bjerkelia og innover fjellet. Solbriller og skyggelue, en fot foran den andre. Ingen tanker. Ingen bekymringer får slippe til, bare lyngen og steinene, bekkesildringen og de røde T-ene. Bare gå. Bare være der, på stien. Beina er det ingenting i veien med, heller ikke pusten. Vi stiger smått men godt og om kvelden er vi framme på Bjordalsbu og får hele hytten for oss selv. Da kommer tåka. Inne er det varmt og nok av mat. Att og fram er like langt, jeg kan strengt tatt gå tilbake til bygda i morgen. Er det en trøst?

Om natten øker plagene og neste morgen er en tvangstrøye av smerter. Det tar noen timer å komme ut av helvetet. Trøsten er at jeg tydeligvis ikke blir verre av å gå men av å sove de uskyldiges søvn, at tåken viker for solen, og at Jan og Karen Marie ikke løper som gale de heller. Trøsten er, at det er god behandling å hoppe fra stein til stein i ura, og ur er det grangivelig overalt. Det blir en lang dag i flerrende solskinn, opp og ned, opp og ned, opp i 1700 moh. i en gold natur, og så ned mot Iungsdalshytta som ligger underskjønt til i en frodiggrønn seterdal ved et blått fjellvann. Den siste kilometeren var drøy. Pausene ble mange. Så er den andre dagen til ende og med paracet i kroppen går det an å sovne. Men det blir en kort natt og når fuglene våkner har smertene for lengst satt seg i kropp og sjel nok en gang. Vi kobler ut tankene og hiver innpå litt mat. Vi er dårlig selskap. Karen Marie har derimot fått selskap av venninne Elin, men jeg har nok med meg selv. Vi er i gang, igjen. Og ett er sikkert, å gå gjør ikke verkingen verre. Så det er bare å gå og glemme alt annet. Etter noen timers stigning kan også jeg se terrenget, se fram og opp, se utsikten. Terrenget er en drøm, fra det milde til det barske. Innen dagen er omme har vi sogar kappgått over blokkmark den siste biten fram til Kongshelleren, alt for å få en seng å ligge i om natten. Her ville det bli fullt, og bak oss i løypa lå en gjeng med sprekinger vi hadde skiftet på å gå foran og bak underveis. Hvor kom alle disse kreftene fra? Viljen trådte til. It’s all in the mind. Før vi sovner er også gulvet fylt opp av folk som trenger nattely. Her får alle plass.

Neste morgen kryper vi ut av senga men har faktisk sovet noen timer før ryggen og nakken tar tak, igjen. Å skynde seg er fåfengt, men etter hvert svinger vi oss gjennom steinlandskap og snøfonner,  plasker over bekkene og får enda en flott dag i høyfjellet. Ganske tidlig blir det klart at Karen Marie ikke tåler mer sol. Ansiktet hovner opp, så nå knyter hun et mørkt skjerf foran ansiktet. Hun ligner en banditt, mangler bare en revolver. Nivea solkrem var et uheldig valg som gir en allergisk reaksjon. Ferden mot Geiterygghytta er varm og vakker. Vi er i begynnelsen av Aurlandsdalen og floraen er en fryd. At menneskene har rotet med landskapet og bygd kraftanlegg prøver vi å overse så godt det lar seg gjøre. De siste meterne på anleggsvei fram til hytta går tregt. I resepsjonen kaster bestyrern et blikk på oss og konstaterer at vi trenger eget rom. Og i kjelleren er det en liten dusj. Hvilken luksus. Så følger en luksusmiddag. Så når fjellreven holder oss våkne om natten med sine ul utenfor vinduet, ja da er det ikke så lett å ergre seg over det heller. For når er det vel vi hører fjellreven i våre liv? Kanskje det var nettopp det som skulle til, kanskje var det ren magi, for neste morgen er migrenen borte. Og med den største letthet går jeg over Hallingskarvet og tar sogar en svett avstikker oppom St.Pål på veien. Derfra ser vi rett bort på Hardangerjøkulen og tanken på en diger bløtkake er ganske nær. De siste timene nærmest triller vi nedover mot Finse og en snikende tanke murrer i bakhodet: men, er det alt over, er det alt slutt på eventyret? Nå som vi begynner å komme i form til denne turen. Der nede i dypet slynger togskinnene seg fram langs Finsevatn. We have a train to catch! Til sist siger vi inn døren på Finse Hotel, mette av inntrykk, med verkende fotsåler og gele i knærne, med saltstriper i tøyet, tomme vannflasker og harmoniske sinn. Som Jan sier, det har vært en fantastisk tur. Og, som jeg sier, det har vært et under. Det har vært en solskinnsuke. Og ingen kan vel være uenig i det.

Karen Marie kom hjem fra Frankrike i sommer etter et år med studier i fransk og biologi og feltarbeid med fuglemerking. Nå måtte hun begynne å søke arbeid. Søknadene fór i alle himmelretninger og havnet alltid i selskap med 100-200 andre, og biologer er det så altfor mange av på markedet for tiden, så foreløpig har hun jobbet i diverse bokhandler i Oslo-området. Det gjelder å holde motet oppe og orientere seg i mange retninger samtidig. Den største nyheten i år er nok at hun ble samboer med Frode, som merkelig nok også er biolog. Livet fikk en ny fase, nå er det slutt på hybeltilværelsen. Nils Mikal sier han er en kjekk kar, så det tror vi på.

Nils Mikal likte seg godt i Bergen, men webdesign ga ingen mersmak. For mye reklame, for lite data. I høst har han jobbet i bedriften ’ABS-Pumper’ i Sandvika og holdt streng kustus på lageret. Nå må vi rydde her, sier han og stresser gamlekara som har glemt hvor de har gjemt hva. Når kundene ringer og etterlyser pumpa de har bestilt men ikke funnet sier Nils at det skal vi nok undersøke og så logger han seg inn på Postens internettsider og sjekker hvor langt pumpa har kommet på sin ferd til kunden. Deretter ringer han tilbake til kunden og sier: ja, nå har jeg funnet pumpa di. Den leverte Posten til deg for en måned siden! Jasså, sier kunden, da får jeg nok gå og lete litt mer. Han forteller at kollegene er hyggelige men de synes at pumper og pumpedeler bør koste så mye som mulig så lenge markedet er villig til å betale. Det er da ingen vits å beregne prisen etter arbeidsinnsatsen og materialet pumpene er laget av. Miljø og samfunn er ikke tema. At de orker, sier Nils, å gå der dag ut og dag inn. De snakker om bilen og de snakker om båten, om kona og om oppussing. Så går de ut og tar en øl, og neste morgen er de der igjen, i den samme gamle tralten, pumper ut og pumper inn. Hva slags liv er det, sier Nils og sukker tungt. Så drar han til Oslo på Aikido-trening nesten hver kveld og kommer fornøyd hjem. Japansk filosofi og livsstil er fascinerende. Dessuten treffer han Karen Marie på treninga og synes det er kjekt å se sin søster oftere enn før. Men etter jul skal det nok bli andre boller. I hvert fall ikke pumper. Nok er nok.

Året har merkelig nok ikke gått men nærmest løpt av gårde i syvmilsfart. Men vi hadde en ukes pause i ”Värmland du sköna” midt i mai måned mens bjerkene var på sitt vakreste. Vi hyrte en liten stuga i Värmskog og fartet rundt mellom sjøer og småsteder og testet vår svensk, alt før den store sommerstrømmen av turister hadde kommet i gang. At de feiret 17.mai i Sverige også var en liten overraskelse. Det finnes ingen bedre avkobling etter at undervisningen er over for semesteret enn en uke med et annet språk og en annen kultur. Jobben på Blindern har tatt mer tid enn vanlig etter omleggingen til ’kvalitetsreformen’, og nå sitter jeg her for første gang uten støtte fra ekstern sensor og retter eksamensoppgaver etter beste evne. Det kan neppe kalles kvalitet for studenten. Det er  nyttig å ha en korrigerende fagperson utenfor institusjonen. Men, vi gjør jo vårt beste, som alltid! Studentene er flittigere enn før og leverer langt flere hjemmeoppgaver enn for noen år tilbake, så de holder oss i vigør, alzheimers har ingen sjanse her i gården, for vi trimmer våre små grå. Fonetikk kan nok synes et fremmed univers for mange av studentene, særlig for de som har tatt ut sine beste krefter i en jobb før de kommer til mine timer. Studere er nemlig noe mange gjør mellom slagene, altså når det passer seg sånn. Men når det begynner å bli for tett mellom gjesp og stønn rundt bordet og arbeidsviljen er på et lavmål, det er da vi setter inn støtet og proklamerer at nå, akkurat nå er det på tide å ta bølgen. Tjue par øyne ser vantro på hverandre, men ingen slipper unna, så der sitter vi da, knytter nølende våre hender sammen og løfter armene i vill jubel: Intonation! Intonation! Går det virkelig an dette her da? Uff, så flaut. ”It works for me,” sa en student fra Bosnia og smilte fra øre til øre.

                Ja, det var disse kakene da. Syv sorter for de som er flinke til å telle. Jeg tenker vi begynner med delfiakake, så spørs det om noen orker mer etter et par skiver. Men nå håper vi dere alle får den julen dere helst vil ha, tid til å pleie sjel og sinn, til å møte andre og sjenerøst dele sorger og gleder. Og har dere ikke tid til det, så er det et lite tips å huske at tid er kanskje det eneste vi virkelig har, ikke i går, ikke i morgen, tiden er her og nå, og hva du vil gjøre med den er ditt valg.                             //home.broadpark.no/~jmathi/

Gledelig Jul  og Godt Nytt År!