Og her sitter vi igjen og syter og klager over litt feber og noen små usynlige ekle dyr i halsen mens Karen Marie (og Frode) p

¯ ¯ ¯ Glade jul ¯ ¯ ¯

Guds fred, godtfolk, og god jul i huset! Strid og strev til sides, nå kan våpnene legges ned, misnøyen og skurekluten fare, for snart er det julehelg og da får gleden en sjanse til å snike seg innpå og fortrenge nyttige og unyttige bekymringer og kontroverser. Kanskje blir de borte, i det minste helt til neste år. Og kanskje vi opplever at vi ikke trenger noe som helst, vi har det meste av det beste fra før, annet enn stillhet for tanken, noen å samtale med, eller noen å dele en sorg eller en glede med. Det er en nådetid. For hva er vel nødvendig her i livet? Når sant skal sies, gammel vane er vond å vende. Har du løpt etter trikken hele livet blir det nok litt rart første gangen du ikke når den fordi du simpelthen ikke ville ta en siste spurt for å komme innenfor dørene sekundet før de slår igjen, men heller ta det med ro og ’ile langsomt’. Som Bjørnson sa: ”Kjør langsomt, thi vi kommer tidsnok frem” (Bergljot).

Men, her sitter vi, nok en gang, og syter og klager over litt feber og noen små, ekle, usynlige dyr i halsen mens Karen Marie (og partner Frode) ’prosjekterer’ til beste for et noe større og utrydningstruet dyr, Andes-bjørnen, i Ecuador i Sør-Amerika. Hun sier vi kan hente henne på Gardermoen nyttårsaften. Siden 1.oktober har de to fartet gjennom Chile, Bolivia og Peru på motorsykkel og jevnlig sendt reise-fortellinger per epost til venner og kjente (samt til engstelige foreldre på Hosle). Nå er de kommet seg innover i regnskogen og skal tilbringe noen uker samt julen i lag med andre frivillige hjelpearbeidere som også har kommet den lange veien til Ecuador for litt spennende, nyttig og lærerikt fellesskap i jungelen. Enkelte helgeturer på dårlige veier, til nærmeste by, byr på avveksling, men jordskred og bratte fjellsider gir noen utfordringer for transportørene. I bratte, glatte fjellsider peiler de bjørn. Om ettermiddagen regner det og da er det bare å sette seg i gjørma og ake hjem! Tempoet er ’mañana’ (sier hun) og julen i landsbyen blir nok spesiell. Vi kan se at det blir en nedtur å komme tilbake til jobben i bokhandelen på Kjeller i januar.

Nils Mikal bor hjemme og sørger for at vi ikke føler oss så gamle og forlatt. Det gir liv i huset selv om han helst ikke vil ha så mye innblanding. For hvorfor skal han betale i dyre dommer for en hybel i Oslo når han kan bo gratis hjemme, et steinkast (10km) fra Blindern hvor han har funnet et IT-miljø han trives med. Han ser ut som en hver annen student og sier jeg ofte ikke ser ham, på campus, men han ser meg. Uff, for en mor. Det er greitt det, sier han. Det tok lang tid før han ville fortelle oss hva han hadde begynt å studere, men etter hvert ble vi inkludert i gruppen som skulle få vite. Han er for tiden ganske iherdig når det gjelder å lære oss hva han heter, heretter er det bare Nils. Kaller jeg ham Nils Mikal får jeg ikke svar, eller i beste fall en reprimande. Og det er fryktelig vanskelig å avlære det jeg har praktisert i 24 år, så kommunikasjonen oss i mellom er så som så. Nå i ferien blir det Meny-jobb i julestimen her i Bærum, det gir litt inntekt. Men i dag har han bursdag og får telefon fra sin søster i Otavalo i Ecuador.

For meg har det har vært et travelt år med mange oppgaver og lite fritid. På sett og vis har det vært godt å ha mye å gjøre mens Karen Marie har fartet rundt i en litt utsatt modus som eksosrype i høst, men jeg savner å ha litt mer tid til ettertanke og refleksjon, og samvær med venner. Det er godt å ha tid til å gjøre ingenting, eventuelt etter innfallsmetoden. Studenter krever mye tid. Det skal lages undervisning og det skal rettes. Studentene jobber hardt og tidsfristene kommer fortere enn svint. Jeg har aldri likt tanken på tidsfordriv, at man skal få tiden til å gå. Hva har man igjen hvis man skal fordrive tiden? Skal man ikke heller hale ut tiden slik at det blir mer av den? Det er så mye vi trenger tid til, så mye vi vil oppleve og få med oss. I en annen tid, da tiden gikk langsomt og varte en hel evighet, og vi hadde all verdens tid, tenkte vi mye på tiden som skulle komme, på fremtiden. For da skulle vi gjøre både dette og hint. Siden har det vært så mye slags tid, tid-er-penger-tid og din-til-evig-tid, leggetid og hale-ut-tid (jeg skal bare), den gang da og hver gang når, min tid og din tid, tidsforbruk og tidsklemme, arbeidstid og fritid, et lite øyeblikk og akkurat nå, god tid og dårlig tid, tidlig og sent. Fremtiden er nå på merkelig vis blitt kortere enn fortiden, og samtiden er blitt så tidkrevende. Vårt forhold til tid tar mer tid, og snart har vi ikke tid til det som skal skje ’senere’, alt vi utsetter til når vi en gang får bedre tid. Nå heter det kvalitetstid. Er all annen tid bortkastet tid? Men akkurat nå er det på høy tid, i disse søte tider, å bruke tiden godt, for snart skal tider både komme og henrulle, med høytid og juletid.

Det ble en brå oppvåkning i januar. Da semesteret var kommet i gang hadde jeg flere studenter i engelsk fonetikk enn vanlig (ca.100), og et annet kurs i engelsk språk/grammatikk for 25 forventningsfulle studenter (fra inn og utland) som helst ikke skulle vite at læreren alltid, i sitt lange liv, har valgt bort grammatikk, på skolen og i studiene, og egentlig aldri har hatt tålmodighet eller interesse for faget. For noe pirk. Romaner og dikt derimot... Det ble en bratt læringskurve for meg og altfor mye spenning knyttet til hvordan timene ville forløpe, og hva studentene ville si, og avsløre! En 60% jobb ble både fulltid og overtid. Første timen presenterte jeg kurset, og meg selv. Og er det noe mer dere vil vite? sa jeg i mitt overmot. Da var det en eldre student på rundt 70 år som sa Ja! Hun lurte på hvilken kompetanse jeg hadde for å undervise på kurset! Resten av gruppen stirret intenst fra 70-åringen til meg, og det ble dørgende stille. Etter å ha lagt ut om hva jeg hadde bedrevet av fag og undervisning her i livet spurte jeg om hun var fornøyd. Jo, sa hun, med en mine som tydelig viste at hun visste hva hun hadde krav på. For en sjenert sjel ble disse timene like skumle hver eneste uke, og da undervisningen var over, sånn midt i mai måned, dro Jan og jeg til England for å avreagere og få litt fri før eksamen satte inn. I høst har det vært å begynne på nytt, med nye kull, og ny svett spenning. En slags selvpining. Først i den siste kursuken kommer selvtilliten opp på et nivå som gjør at jeg ikke gruer meg til timen. Da er det nesten litt trist at vi skal skilles, for vi har jo blitt litt kjent, og de fleste er hyggelige, og de som ikke er det har innsett at det er lurt å prøve å være det. Jo, det er vel en slags egentrening, en form for sosialisering. Det tar mye krefter for den som ikke liker så mye oppmerksomhet. Så, plutselig, er det over, men all den gode erfaringen av å mestre er som blåst bort når det neste semesteret kommer. Kort hukommelse og lett panikk. At man vil seg selv så vondt. Jeg har aldri likt å være i sentrum, det er så skummelt. Men kanskje er det også et privilegium, ennå en gang å være i en posisjon hvor du må hive deg utpå og lære nye ting og trene på å takle uforutsigbare situasjoner. Spørsmålet blir om problemer gir motstand eller muligheter. Vil man ha stagnasjon eller vekst? Kjedelig blir det aldri, å kaste seg ut på de 70.000 favner for å finne ut om man kan svømme, men jeg er utrolig lettet hver gang timen er over og jeg kan lukke døra bak meg og puste langsomt ut før jeg kaster alt jeg har i hendene og løper ned i kantinen etter noe(n) å trøstespise med. Enkelte av oss blir jo aldri voksne, vi bare later som.

Fotturer i naturen er en herlig distraksjon og en ypperlig måte å avreagere på. Et utall detaljer som må observeres og nytes, eller forundres over, og det tar aldri slutt, med mindre du ikke orker å gå lenger. Jan og jeg hadde noen gode dager rundt i Yorkshire på turstien ’The Cleveland Way’. Ingen ropte Hipp hipp hurra! på 17.mai. Ingen visste hvem vi var. Det nærmeste vi kom det å være i alles oppmerksomhet skjedde den dagen vi hadde lunsjpause og et middels stort følge kom gående forbi oss på strekningen Robin Hood’s Bay til Whitby. Foreldre som hadde dratt sine håpefulle med på en lengre tur ’in the countryside’ (it’s good for you, dear), og bokstavelig talt myriader av insekter som svermet uhemmet hver gang solen kom fram. En av tenåringene så på oss med sultent blikk og ropte: ”I could mug them for their sandwiches!” ”I think the insects are doing that already, dear!” sa moren. Så mye for matroen på en benk ved klippene mot Nordsjøen. En annen dag tok vi veterantoget til Aidensfield (Goathland) og besøkte puben og Scripps’ Garage and Funeral Services. Vi traff verken Oscar Blaketon eller andre gode venner fra Heartbeat, men vi kjenner oss stadig mer igjen i TV-serien når vi inntar sofaen lørdag kveld. The Yorkshire Moors er et mildt terreng med mye variasjon, fasaner og ryper som spretter opp som troll av eske, sjarmerende overnattingssteder og interessante byer. Vi anbefaler alt! Særlig det folkelige i å ta lokalbusser og lokaltog (noen bilder: http://home.broadpark.no/~jmathi/).

Sommeren i år gikk så altfor fort. Vi hadde en uke på hytta, men sommerens fjelltur gikk i tåke og regn på Filefjell og Tyin, innom Sulebu og Sletningsbu (nesten folketomme), før vi dro via Jotunheimvegen til Espedalen, Storhøliseter og Ruten fjellstue. Ingen lange dagsetapper i år, men timer blant vakre og imponerende fjellformasjoner som vi fikk korte glimt av når tåka lettet en stakket stund og sola farget landskapet. Apropos tid, det er 30 år siden vi giftet oss i Espedalen og feiret bryllup på Ruten, hos Kari og Jakob Brenden. Nå hadde en ny generasjon tatt over driften, småjentene som står fremst på bryllupsbildene våre er blitt voksne. Denne gangen fikk vi med oss olsokfeiring på norsk og engelsk i fjellkirken, og et varmende bål i regnvær og solnedgang på Verksodden. Kvalitetstid? Jo, men de hyggeligste minnene fra året som har gått er fra samvær med venner.

Så gjenstår spørsmålet: skal vi satse på ’Posten’ i år igjen, slik vi alltid har gjort med juleposten, eller skal vi være dristige og gjøre som forfatteren P.G.Wodehouse slik han forteller i Bring On The Girls (1954), om vanen han hadde med å kaste adresserte og frankerte brev ut av vinduet for å slippe en slitsom tur til nærmeste postkasse, og om hvordan han stolte på at vennligsinnede mennesker som gikk forbi nede på fortauet ville sørge for at brevene alltid kom fram til bestemmelsesstedet! "Someone always picks it up," he wrote. "And it saves me going down four flights of stairs every time I want to mail a letter."

Nå kikker fullmånen inn av vinduet og minner om at tiden går, så vi takker for samværet med de av dere vi fikk anledning til å treffe i år, her eller der, og lar vårt eget nyttårsønske være at vi neste år får mer tid og anledning til å treffe enda flere. Det er på høy tid å ønske dere alle en god juletid og et godt nytt år!

Hosle, julen 2005