Gledelig  jul!

Kjære godtfolk!

Ja, så er vi der igjen, i det snøløse desembermørket på Hosle, og attpåtil helt tanketom i skallen. Det er slett ingen lykke i den søte adventstid, når julebrevet skal skrives, eller når årsregnskapet skal gjøres opp, pluss og minus kalibreres og dyder og syndefulle innfall bokføres i det evige regnskap som just ingen ende har, men tvertimot  dukker opp som troll av eske hvert eneste år når det er som travlest, vokslysene renner unna fortere enn varmt hvetebrød og strømregninga går over sine bredder i motsetning til vannreservoirene som bare er halvfulle og et sørgelig syn for hvermansen i det ganske land. Det var nå omtrent sånn her jeg sto å regla opp da jeg hadde en liten meditasjonsstund ved strykebrettet ved helgas spede begynnelse (les: fredagskvelden), mens gubben snorka på soffan og tv-en hadde slokna etter ’Norge rundt’. Fram med strykebrettet og dynkeflaska, litt godt, gammeldags husarbeid og regnskapet er berga. Eller? Det går helst i lommetørkler og juleduker og geometriske former som ikke utfordrer tomme tanker og fjerne blikk. Bluser og bukser og andre formsydde kreasjoner kommer aldri så langt som til strykebrettet. Men en stille stund over fresende vanndamp og duftende bomull mens jernet gjør noen bløte skjær til høyre og venstre, det kan vel bokføres som nyttig? Det lukter rent i huset et helt døgn etterpå! Nei, stryker du? Det gjør ikke jeg lenger, jeg bare strekker litt på tøyet og lar det drypptørre, sa pertentlige Mai Liss her forleden. Lommetørkler? Har du hørt om papir? Jeg stryker ikke jeg heller, egentlig, sa jeg, bare lommetørkler og sånt. Og her står jeg, og mediterer i dampen. Egentlig lurer jeg på om jeg burde slutte med det også. Hun var så flink til å stryke! Det luktet alltid så rent når bunken med lommetørkler tårnet seg opp og skuffene fyldtes med glattstrøkne kjøkkenhåndkler! Eller, hun var så god til å tørke støv! Nå har hun lagt støvkluten ned for aller siste gang. Hva hun fikk utrettet her i livet! Hva vil man egentlig bli husket for? Gravtaler, de kan i det minste gi et nyttig perspektiv. Livet, er ikke det for kort til støvtørking? Memento mori. Finn på noe annet, finn en sutteklut, kast dynkeflaska, løp ut! Så, vi vekker gubben, slenger på litt mascara og drar til by’n og lar støvet gro ’som lykken bak do’(eller, - var det ’gresset’?). Går på konsert med Kiri Te Kanawa som smyger seg smektende inn i øret, ’o mio babbino caro, mi piace è bello, bello...’, kjære far, han jeg elsker er sååååå vakker! (og fra broen Ponte Vecchio vil jeg kaste meg i elven Arno, om min kjærlighet ikke er gjengjeldt!). Å, for en lykke! Og der sitter vi da, Jan og jeg, på bakerste benk, og lurer en smule på om vi ville ha gått såååå langt, men sopraner er sopraner, og vi lar oss forføre sammen med talløse andre beundrere i salen.

Livet på Hosle har imidlertid gått sin jevne gang i året 2006 og hvis det viktigste i verden egentlig skjer der vi bor, så kunne verden vært uten store konflikter og sensasjonelle nyheter. Det som forandret hverdagene mest for oss i år var Jans ankelbrudd i påskeferien. Råtten snø, et mageplask og et lite knekk!, og mange lange timer på legevakten. Turen til Kina måtte avlyses (jobb), samt planlagt fottur i England i mai (ferie). I stedet leide vi en liten hytte med veranda og vid utsikt over Søsterøene og blinkende fyr i ytre Oslofjord. Bliss. Tre dager med hvile, og stresset gir seg. Feriefølelsen kommer. Det gjør også regnet. Det ble ingen skikkelig fottur i sommer heller. Sommerferien hadde vi som ryggsekkturister i Nord-England og Skottland og fartet rundt med tog (raskt og dyrt) og lokalbusser (billig og nifst på smale veier i rasende fart). ”Dere ser ut som 15-åringer,” sa Toril og Rolf som hentet oss på toget i Bergen en usalig tidlig morgenstund og ga oss frokost. Så fraktet de oss tilbake til byen og fergen, før de selv skulle videre på jobb! Slike venner har vi! Utter bliss. Innimellom fant vi noen perler langs reiseruten: båttur til fugleøyene Farne Isles utenfor Seahouses, med innlagt regn og torden, spasertur i solskinn rundt Holy Island (Lindisfarne) med innlagt matpause høyt oppe i sanddynene omgitt av rødbrun ’Pirri-pirri-bur’ som satte seg fast med mothaker i tøyet (forfinet form for tistel), spasertur på et stykke av the Southern Upland Way til ’fjelltoppen’ Minch Moor (567 moh), langs elven Tweed på Border Abbeys Way til Abbotsford (Sir Walter Scotts hjem) og opp på Eildon Hills ved Melrose (vakker klosterby i The Borders), og ned igjen på St.Cuthbert’s Way. Mye vakkert landskap med gamle løvtrær, frodige elvebredder, og fin utsikt. Litt avveksling  ble det også, underveis, på Auction Mart i St.Boswell Newtown, auksjon av sauer til lokale bønder, en uforståelig ’speaker’, mye breking og god underholdning. Alt i alt en litt daffete ferie innom mange mindre byer og B&Bs. Lett å få kontakt med buss-sjåfører (de med godt humør dere vet), lokale folk og andre som legger merke til våre gamle, norske ryggsekker fra 60-tallet og simpelthen må fortelle oss at de har klatret i fjellet i Norge (”you are from Norway, aren’t you?”), syklet fra Bergen til Oslo, vært med på militærtrening, eller vært skilærer for briter i Lofoten, alt mens de klapper seg på den runde magen og unnskyldende sier at formen dessverre ikke er som den var, før de med brede smil ønsker oss god tur videre! En slik tur anbefales på det varmeste.

            Nils Mikal er blitt 25 år, ingen smågutt lenger. I høst har han fått seg deltidsjobb som IT-assistent på Blindern. Mye bedre enn Meny, sier han, og kort vei til jobben siden det er der han studerer. Vi ser ikke så mye til ham etter at han flyttet på hybel (Kringsjå), men han stikker innom i ny og ne, til et måltid mat, eller for å finne noe i ’lageret’ han har her og der i huset vårt. Jogger rundt Sognsvann og svømmer på Domus Atletica, bra for helsa. Av og til tar han en helgetur til urbane steder, sammen med en kamerat eller alene, nå sist til Dublin. Man må jo reise litt, sier han og nyter godt av Jans bonuspoeng på flyreiser, enn så lenge. I sommer var han i Glasgow da terror-alarmen gikk i London og flyavgangene ble kansellert da han skulle hjem. Ryanair var ikke til mye hjelp, så det endte med at han møtte oss i Newcastle og fikk plass på hotellrommet vårt og ferga vi skulle reise med tilbake til Norge. En bonus for oss, kan man si.

            På nyåret fikk Karen Marie jobb på Høgskolen i Hedmark, på Evenstad i Koppang kommune, en avdeling hvor mye dreier seg om utmarksøkologi, og med beliggenhet like ved Glomma (stoppested for Rørostoget, dvs. et skur på en miniplatform). Den første tiden pendlet hun mellom Oslo og Evenstad. I juni flyttet hun og Frode dit og kjøpte et lite ’småbruk’ med 5 mål tomt, bolighus, hundehus, kaninhus, havnehage, en skakk låve og en liten hytte. Rimeligere enn å leie, sier de. Nå har de brukt høsten til å skaffe seg ved og sette inn en god vedovn i stua. Ved er et stort tema i disse trakter. Kalde vintre i Østerdalen må vite, men foreløpig er det vått og varmt der som her hos oss. Vi har vært på besøk et par ganger og synes de har det sjarmerende strevsomt og herlig naturskjønt. Sykkel og sparkstøtting til og fra jobb, en gammel Toyota Landcruiser ut i terrenget og rundt i distriktet. Her en dag hadde KM møtt en ’tanks’ på vei til Koppang. Da hun hadde stanset bilen og funderte på hvordan hun skulle komme forbi en tanks som tok absolutt hele veibanen spratt

plutselig uhyret ut i terrenget og jumpet opp på veien igjen bak henne og dundret videre. No problem! 

Vi er ikke helt happy for tiden. Min arbeidsgiver ga meg en oppsigelse i julegratiale i år og

ønsker tydeligvis at noen av oss faglærere skal subsidiere virksomheten ved Universitetet i Oslo. Vi som er midlertidig ansatt, unge og eldre, (univ.lektorer med kontrakt for ett år om gangen) kan de

lett kvitte seg med. Så hyrer de inn billig arbeidskraft, dvs. timelærere, for halve prisen. De regner

selvfølgelig med at vi vil komme tilbake og ta disse timene for halv lønn (ingen pensjonspoeng eller andre arbeidstakerrettigheter). En form for veldedighet for den norske stat? For vi vil jo gjerne jobbe, så det blir de samme kursene, like mange studenter, og like mange oppgaver å rette. Men hvorfor kan vi ikke få tarifflønn? It sucks, som det heter på ’språket’ (det stinker)! Universitetet i Oslo er nå så fattig at undervisningen og kursene skal legges på et minimumsnivå og faglærerne må bare ta det til etterretning. Administrasjonen har imidlertid økt antall ansatte i egen gruppe. Det er så mange tellekanter som skal telles, og så mange rapporter som skal arkiveres. Og så må de også administrere hverandre! Det kalles ’kvalitet’. Jeg ser ikke helt hva vi kan gjøre med dette. Så, det hadde vært fint med noen engler i disse bedrøvelige tider, de trenger ikke dale ned i skjul en gang. Vi tar dem i mot med åpne armer. Kanskje kunne de hviske oss i øret hvordan det har seg at Stoltenberg har så store problemer med alle disse pengene det rike Norge tjener nå for tiden. Hvorfor vet han ikke hva han skal gjøre med dem? Folk flest kunne gi ham gode råd, de behøver ikke være så dyre heller. Av og til tenker jeg at, javel, språklærere er jo overflødige i vårt samfunn. Norsk eller engelsk, det er vel ett fett? Misser vi egentlig noe om vi feiger ut og språket blir en blanding av hummer og kanari? Det er jo likevel et tegn på kompetanse, å kunne bruke ord fra forskjellige språk i samme setning og samtidig kommunisere effektivt og meningsfyllt. Men så tar jeg en titt på hvilke matvarer Jan har i handleposen fra Kiwi, og da kommer tvilen sigende: ’Lamme lår’, ’Ananas ringer’, og ’Smult ringer’! Hvem vil ha lamme lår, og hvem er denne Smult? Og har han ringt reservasjonsregisteret? For ikke å snakke om Frank som furter (’Frank furter’)? Er det vår skyld at han furter? Og hva synes dere om denne avisoverskriften: ’Ballett danser med tre ben’ (etter en bilulykke)?

            I år har vi ikke rukket å holde så mye kontakt med venner. Jobben tok ofte de beste kreftene, og dørstokkmila er ikke å spøke med. Men vi vil gjerne tro at det kan bli mer samvær i 2007. Det er lov å håpe. Her har vi et stort potensiale for forbedring. Det kan jo bli en gledeskonto. Og siden det er ’noe å glede seg til’, så kan vi ta den gleden på forskudd! Vi takker for alle gode tanker og hilsener i 2006 og ønsker dere en god jul og et godt nytt år!  

Julen 2006