Julen 2007, 3.søndag i advent

Gode venner, skyldfolk og godtfolk!

Vi var nær ved å gi opp! I år ville det ikke bli noe julebrev. Vel, noen trær spart, og hva var nå egentlig så viktig med dette skriveriet... For virusleken går sin begredelige gang her på Hosle for tida. Jan var første mann ut, Nils fulgte tett etter og denne helgen sto jeg for tur, meget motvillig. Prøvde å hjemme meg bak bunken med eksamensbesvarelser, men den gang ei. Man tar ikke så lett viruser ved nesen. ”Ta din virus, la den vandre, fra den ene til den andre”.., nå lurer vi på om Karen Marie tok den med videre til Evenstad da hun mellomlandet her hos oss etter en fire-ukers ’sommerferie’ i Costa Rica nå før jul. Det vil jo tiden vise. De første rapportene forteller mer om ’jet lag’, samt spørsmål som ”har dere en god pepperkakeoppskrift?”.

            Hodet er et tåkehav, nesen skinner som et fyrlys (”Rudolf er rød på nesen...og når det er vind og sno, ... så den lyser som en glo”), forkjølelsen fester grepet i halsen og vi er intet vakkert syn. Utendørs, derimot, er det gnistrende vakkert. Kulda kler hus og trær i hvite krystaller og dagen blekner i pastell. Inne gnistrer det også, i fleece-jakker og stoler trukket i kunststoff. Gnistrer og stikker. Det er ingen fred å få. Da går det mye greiere med de gamle ulljakkene vi finner fram fra innerst i skapet. De får forlenget liv i slike tørre tider.

            Som dere skjønner, det er fritt fram for alle hybelkaniner for tiden, de vokser seg fete, kakeboksene romler seg tomme og julekortene, ja, de blir kanskje liggende i skuffen til neste jul, for med en virus på laget må det meste utsettes til en annen gang. Kanskje julenissen kunne hjulpet oss med julegavene hvis vi bare hadde husket å inngå en avtale med ham i tide. Nei, vi hengir oss til sengen, og tidvis til slåbroken, den som forvandler oss til en liten, rund og vaggende Ole Brumm som snegler seg ned trappen og holder fortrøstningsfullt fast i gelenderet på jakt etter valgets kval: varm melk, eller var det honning, eller rett og slett ”jatakk, begge dele”. I år får julen komme uten vår hjelp.

            Året 2007 er blitt et tallenes år. Karen Marie ble 30, mitt russekull i Fredrikstad feiret 40-årsjubileum i høst (eldste lærer som møtte fram ble 100), og på mystisk vis har Jan og jeg blitt 60. Det blir 150 år tilsammen, sier Karen Marie, la oss feire. Og det gjorde hun (og Frode) med 80-tallsmusikk og grilling på låven på småbruket, på sensommeren. Dit kom det venner fra mange miljøer, så det ble en kombinert ’innflyttingsfest’ også, ca. et år etter innflyttingen (hva så!). Jan var på jobb i Paris på sin 60-årsdag, og jeg på en konferanse i Lancaster, på min. Ikke et snev av ”Hipp hurra!” der. Det mest spektakulære som skjedde i den forbindelse var en ’skål’ i kaffe med min trivelige bordfelle, en svensk professor som fylte 75 uken etter. Vi befinner oss nå midtveis i det Patricia Tudor-Sandahl  kaller ’Den tredje alderen’ . Ikke er vi middelaldrende, ei heller eldre, men noe litt ukjent, noe midt i mellom. Betyr det at vi kan fylle den med vårt eget innhold? Og i så fall, hva kan det være? Vi har innsett at vi trenger litt mer komfort enn før og har skaffet oss nye senger på hytta. De er så høye at vi kan ligge i dem og se ut av vinduet, helt til Konsberg (Jonsknuten), og det er 14 mil. Vi må imidlertid bevege oss inn i stuen før Blefjell dukker opp i synsranden. Nå håper vi på både god søvn og god turform i 2008 og i mange år framover. For helsen er det bedre å være en urealistisk optimist enn en realistisk pessimist.

            I vinter ble det lite skigåing til tross for turer på hytta. I mai ville vi gjerne på fottur i England igjen (mens snøen fortsatt ligger i fjellet her), men jeg hadde ikke anledning til å ta fri lenge nok for en slik tur. Hvor ideen kom fra vet jeg ikke, Jan ramset opp et utvalg av europeiske byer, men vi havnet i Paris og hadde en deilig uke med fine opplevelser, bra vær og svært god mat. Hva med lunsj på Les Deux Moulins (kaféen til Amelie), eller medbrakt quiche og eplewienerbrød ved Seinens bredd med utsikt til Notre Dame? En bedre treretters i en gammel, overgrodd have utenfor Paris, i Giverny, etter et tretimers ’blomsterbad’ i Monets have? Eller en lett slentring gjennom Versailles? Kan gjerne tenke meg mer av samme slag. I russetiden skulle klassen min til Paris, vi hadde spart lenge til den turen. Men så havnet jeg på sykehuset med nyrestensanfall, og de andre dro uten meg! Forsmedelig! Deretter glemte jeg Paris. Men, det går ikke an, tenkte jeg, å ikke ha vært i Paris på 40 år når jeg skal møte klassen på jubileet i høst!  Derfor var det lett å velge Paris.

            I sommer skulle vi i hvert fall gå fottur! Først i fjellet rundt hytta, og så i en annen fjellheim. Å gå i lettere

kupert terreng er saken. Det demper de symptomene fibromyalgien gir og hjelper oss begge å komme i form. Dessuten gir fin natur og turopplevelser nye krefter, fysisk og psykisk. Det ble en del planlegging. Noen dager før vi dro av gårde fikk Jan det for seg at han skulle klippe plenen. Gressklipperen må dras i gang som en annen påhengsmotor. Det ble mange forsøk og store utslag med start-snora før den startet. Men noe må ha gått alvorlig galt for da vi senere dro opp på hytta gikk det ikke likere enn at Jan fikk store smerter i hofta og måtte tilbringe mesteparten av uka i gyngestolen. Det ble ingen fjelltur, det bar tilbake på jobben, og til legen som ikke kunne finne noe galt! Det var bare å ta tiden til hjelp og bevege seg så mye som smertene tillot. Det som var strukket, revet, eller vridd ville heles av seg selv og etter hvert gå over. Sa legen. Nå er det snart jul og fortsatt slår smerten til ved lettere vridning av benet, men dagliglivet går nå helt greitt. Jan er spent på om det blir noe skigåing i vinter. Han har vært tålmodig lenge. Det går etter hvert opp for oss at vi nok er blitt 60 år. Det er slik det kan være.

            Det gikk opp for meg at en ukes sommerferie ikke var nok, så jeg pønsket ut en ny atspredelse vi begge kunne ha glede av, en liten uke i Sverige, med bil og gåstaver. Idylliske Dalsland og Värmland, med plasser hvor slekt på både mors- og farssiden kommer fra, riktignok for veldig lenge siden. Vi kjørte via Halden til Brekke sluser som hadde et imponerende høyt sluseanlegg og vakre omgivelser! Så inn i Sverige via Nössemark og en ferge trukket av en kabel over Stora Le, en innsjø faren min pleide å nevne når han ville si noe pent om Sverige. Hans foreldre var begge svenske og kom til Fredrikstad fra Dalsland. Var jeg på jakt etter fortiden, eller slekta, populært kalt ’røttene’?

Om kvelden kom vi fram til Bengtsfors ved innsjøen Lelång og overnattet på Hotel Dalia hvor vi har vært før. Dagen etter var det ’Halmens dag’ på Gammelgården (bygdemuseum). Der fikk vi demonstrert halmteknikker på Halmens Hus og servert hjemmebakte kaker. Vi overvar et (årlig) bygdespel (’Flätölet’) som handlet om folk og levekår i Dalsland opp gjennom tidene og halmindustrien i særdeleshet. Det handlet om halmens betydning for området, om sult, om utvandring til fots over grensen til Østfold og Oslo og med båt til Amerika. Generasjoner som måtte skilles på grunn av mangel på arbeid og livsvilkår i hjembygden. Historien ble formidlet av en ’forteller’ og et amatørteaterselskap fra Dalsland, med rørende scener, opptrinn med prosten, bonden og torparen, halmflettingsøl, og tunge avskjeder, samt mange sanger som jeg stort sett kjente fra min egen oppvekst. Det var litt som å se min egen families fortid i samme område før de emigrerte til Fredrikstad og fikk nye muligheter i ’et fremmed land’. Tårene rant. Jeg vet ikke helt hvorfor.

Så dro vi videre til Åmål og Karlstad og hadde det på G med sommeridyller, rast ved små innsjøer, irsk folkemusikk på Alster Herrgård (Gustaf Frödings minnesgård), rimelig og god mat, shopping förstås, og kortere spaserturer fra benk til benk. Litt underlig var det, midt i det hele, å få telefon fra ’slekta’, fra Per, min nevø på farssiden, om at hans far, Gunnar (min halvbror), nettopp var død. Rundt regnet var det da gått 45 år siden sist jeg møtte dem. Min halvsøster, Ingerid, som jeg kjente langt bedre, døde i 1995. Den siste av mine 20 kjødelige tanter og onkler, mammas yngste bror, døde senere i høst. Nå er alle i den generasjonen borte, ingen kan lenger fortelle ’våre historier’. Hvor mye hørte vi på dem mens de levde, og hvor mye kan vi selv fortelle videre? Og hvilken betydning har det egentlig å kjenne familiens fortid? Livet skal som kjent leves forlengs. I Värmland traff vi mer slekt, Marit og Olav, og avsluttet turen vår på beste vis hos dem på det koselige torpet i Sillerud.

            Karen Marie ser fortsatt ut til å trives i jobben som stipendiat på Evenstad. I sommer hadde hun 130 fuglekasser under oppsikt i skogen rundt Koppang. En del av dem ble utsatt for sabotasje og lokalavisen ble engasjert for å fortelle at prosjektet var helt ’harmløst’ og ikke hadde noe med ulv å gjøre! Hekkingen påvirkes av tung elgbeiting selv der hvor folk legger ut forballer fordi elgen må ha ’noko attåt’ for å fordøye høyet. Dermed blir underveksten og insektene, det økologiske mangfoldet, påvirket. Hun tilbrakte også noen uker på feltarbeid utenfor Umeå for å telle og klassifisere humler! På grunn av alt regnet kom det dessverre ikke så mange som forventet! Samboer Frode har også fått jobb på Evenstad, på et prosjekt på fiskefarmen (oppdrett og utsetting av yngel), den ligger bokstavelig talt et stenkast fra hjemmet deres. Vinteren hos Karen Marie og Frode er kald, stille og helt hvit. Vakre, nordiske julemotiver står i kø.

            Nils Mikal (som bare vil tiltales ’Nils’ for tiden) bor på hybel på Kringsjå og holder fortsatt på med IT, dette året kombinert med kinesisk. Det blir mye pugging og tegning, men han ser foreløpig ikke helt retningen i livet. Vil han til Kina, eller vil han ikke? Han jobber fortsatt som IT-assistent for studentene på SV-fakultetet (med de peneste jentene, sier han), men det han liker aller best er nok det sosiale  ved studentlivet. Oss har han ikke så veldig mye tid til, men det er kanskje et sunnhetstegn. Vi er jo her, når vi trengs.

            Jan har fortsatt utfordringer på jobben og har nylig vært en tur i Shanghai og Korea. Foredraget

sitt fikk han holdt hele tre ganger og det syntes han var god utnyttelse av arbeidet. På T-banen i Shanghai stirret alle

på ham, men så var han vel en halv meter høyere enn de fleste. Jeg har undervist litt i engelsk fonetikk og språk som før, men arbeidsgiveren (UiO) har behandlet meg og andre timelærere på en nedverdigende måte når det gjelder lønn og arbeidsvilkår, dvs. ren og skjær utnyttelse. Det er ikke så morsomt å skrive om det. Jeg ser fram til 2008 som forhåpentligvis blir noe bedre. En trøst er det at jeg har fagkolleger som ønsker meg inkludert i staben og en instituttledelse som også ønsker å behandle sine ansatte med respekt, men fakultetet står med budsjettpisken og sier at markedskreftene skal råde, at budsjettbalansen er viktigst, så får heller undervisnings- og kurskvaliteten ligge på et bunnivå. Kvalitet og kompetanse bygges jevnlig ned. Det er ikke rom for idealisme eller pedagogikk. Penga rår! Da får heller ikke studentene det de har krav på og forventer.

For oss blir det en jul på lavgir i år og kanskje er det akkurat det vi ønsker oss når alt kommer til alt: lite mas, god tid og noe helt annet mellom ørene enn stress. Det hyggelige er at Karen Marie og Nils kommer hjem og er sammen med oss. Nå tenker vi på dere alle sammen, på gledene vi fikk i samvær med de av dere vi traff dette året, og på hvordan det kan ha seg at vi ikke fikk truffet alle vi ønsket. Siden vi ønsker oss mer av det, så blir nyttårsforsettet å finne tid og rom til å treffe flere av dere i 2008. Vi ønsker alle

EN   GOD  JUL   OG   ET    GODT   NYTT   ÅR!

(PS. Jeg rakk aldri å fortelle noen på jubileumsfesten at jeg omsider hadde kommet meg til Paris. DS.)