Kjære alle sammen, kjære
Så sitter vi her igjen, med dråpen under nesa og varmepute på fotan. Desember og midtvintermørke. Og nåde sentralfyren om den svikter på denne siden jul! Det er nå saligheten består av en kopp rykende varm Bengal Fire Tea, samt tørr ved på peisen og godt selskap. Vi senker skuldrene og lar tankene fare til varmere land, en reise for de rastløse og nysgjerrige sjeler som ønsker seg lenger av sted enn til det indre østland. Det er tid for å la seg fascinere av gode historier og søte minner, og kanskje "Solveigs sang" med Solveig Kringlebotn som på sin nye CD synger om Rondane: "No ser eg atter slike fjell og dalar som dei eg i min fyrste ungdom såg", og "Det strøymer på meg så eg knapt kan anda", som teksten til Aasmund Olavsson Vinje går. Og det var nesten slik da Jan og jeg gikk sydover fra Hjerkinn gjennom Rondane på sensommeren og tok igjen det vi ikke rakk i vår ungdom, å kjenne Rondane under foten. Bratt ble det og svette ble vi og hadde vi ikke ungdomsminner fra Rondane, som Vinje skriver om, så hadde vi ihvertfall forventninger om mektige fjell og vide utsyn. Og det "strøymde på" til vi svimlet av høye høyder og vide vyer, med kuling, sol og regn på "den heite panna". Et slit var det jo, med glatte steiner og geiteterreng, med skjelvende knær på hengebroer over frådende elver, med engstelse og nysgjerrighet, kø til fellesdusjen, nedliggede madrasser og overbooking. Men hvorfor kjentes det så godt etterpå mon tro? Etter å ha travet i regn og tåke gjennom den trange og steinete Dørålglupen ble de tre betalte minuttene i en varm dusj på turisthytta ultrakorte. Hadde vi bare hatt med et par ekstra tiere! Å gå til dekket bord med ukjent meny og dele dagens strevsomme og fantastiske opplevelser med andre turgåere, og å sove på sovesal med fare for å denge til den ukjente på nabomadrassen når vi i søvne slenger oss rundt på vår egen, er i seg selv ganske spennende. Neste morgen har vi fått nye venner og vinker belevent: vi sees på neste hytte. Det er "så ein knapt kan anda!"
Og så skjer det: formen kommer sigende. Beina har sparket av seg blyloddene og ryggen verker ikke mer. Sekken og kroppen er blitt ett, støvlene er som hansker og vi kan bare gå og gå i det uendelige. Det er da vi blir overmodige, løfter øynene opp fra stien og tar inn de store perspektivene, blåne bak blåne. Det er slutt på snubling og krabbing. Vi skrider fram og er midt i eventyret. Yngre enn da vi startet har vi glemt våre aldersbekymringer: vi kommer fram, ja, vi kommer fram i tide! - med liv og helse i behold. Begrensningens stemme er nedkjempet. Vi går som vi aldri har gjort annet. Nå vil vi slett ikke stoppe. En god fjelltur ender med at vi synes den har vart altfor kort i det øyeblikk bussen vi har lengtet etter det siste døgnet dukker opp i svingen og vi allikevel ikke har lyst til å gå om bord. Ikke ennå. Vi ser oss rundt og tar et siste overblikk over det vi må forlate. Det er så vakkert og det er så godt at det nesten gjør vondt. Så trekker vi pusten dypt, fyller sjelens reservoar med sanseopplevelser og håper at det holder helt til neste sommer, for det kjennes så uendelig lenge.
I år begynte vi å savne England, så vi planla en rundtur i Yorkshire i sommerferien, både rullende og gående. Men kugalskapen satte en stopper for planen om å ferdes til fots utenfor alfarvei. Så vi la planen på is og gjorde som gode nordmenn gjør: vi dro til søta bror og fikk mange fine opplevelser i det svenskeste av det svenske, det grønne landskapet med de røde stuene rundt innsjøen Siljan i Dalarne. Det var Dalahester i gilde lakkfarger, Morakniver med rødt skaft (den som alltid lå sammen med fiskesnøret i barndommens snekke), Anders Zorns galleri og kunstnerhjem i Mora, hans hembygdsgård og mange portretter, og, ikke minst, Karin og Carl Larssons spesielle og inspirerende hjem med informative og engasjerte guider i Sundborn. I Leksand fant vi den vakreste kirkegård vi har sett. Den var som en stor og moden park med mange gamle trær som gav spennende lysvirkninger, og med godt utsyn over Siljan. Et sted hvor det var fint å slå seg ned en liten stund og hente seg inn igjen etter mange opplevelser. Hildasholm lå like ved, huset som legen, eventyreren og forfatteren Axel Munthe bygde til konen Hilda (Hilda Pennington Mellor anla hager og naturpark etter tidens engelske ideal). Det var et frodig, grønt og idyllisk Sverige vi gjerne anbefaler. At matpriser og andre priser lå godt under de norske gjorde slett ingen ting!
Det har vært et nostalgiens år. Med god hjelp av tidligere medelever og lærere ved Trara skole, mitt første sosiale univers av noen størrelse, fikk jeg et litt større innsyn i nære men glemte områder av barndommen. Litt vemodig og veldig artig da veven kom til syne bit for bit ved hjelp av andres minner, taler, lysbilder, minnebøker og klassens brev til Marit Synøve. Med Tove May gikk jeg opp barndommens gater en hel kveld, i Brattliparken, i Bjørndalen og på Trara. Tove er uuttømmelig når det gjelder lokalkunnskap og jeg håper jeg får høre mer i framtida. På mange måter synes jeg vi hadde alt: sentralt og godt boligstrøk i en landkommune hvor det var fint å leke, sommer som vinter, med akebakke og ballvegger, slengtau- og paradisveier og lekeplasser, med kort vei til bibliotek og kino, gangavstand til bysentrum med 'alle tilbud' og nærhet til marka og sjøen. Det gav et fritt liv med naturlig fysisk og sosial utfoldelse, få begrensninger, og kontakt med mange voksne i miljøet og på arbeidsplasser. Rene Astrid Lindgren-idyllen (men var det slik?). Og, selvfølgelig, Bamse, melkebutikken og kolonialen på hjørnet. Alt innen rekkevidde for et barn som fikk tidlig trening i å utrette vanlige ting barn i dag beskyttes mot. Det virket så uskyldig, men var det det? Vi trengte ikke bil, vi kunne gå eller sykle overalt og allikevel følte vi ikke det urbane presset. Med større avstand i tid og rom, får vi da et klarere, eller et mer selektivt syn på fortiden? Velger vi bort det vi ikke ønsker å se, eller ser vi først nå hvor bra vi hadde det?
Det var spennende å møte så mange av dere og fint å oppleve den gode atmosfæren mellom gamle klassekamerater. Ingen behøvde å føle seg utenfor på denne klassefesten og ikke minst var det fint å kjenne den gamle tilhørigheten, at vi har en historie sammen. Jeg håper at jeg en gang i framtida kanskje får møte alle fra klassen, også dere som ikke kunne komme denne gangen.
Året begynte med to store utfordringer for oss. Vi ble alene i huset for første gang på 24 år. I hvertfall deler av året. Nils Mikal møtte det militære liv i førstegangstjenesten på Sessvollmoen. Som MP-rekrutt gikk det opp for ham at han både skulle læres opp til å skyte for å drepe i krig, og han skulle sogar skyte sine egne hvis de desserterte under krigshandlinger. At han allikevel mesteparten av tiden måtte vaske det samme gulvet tre ganger om dagen og pusse gevær og telle teltplugger til det knapt var tid til å sove før neste frokost gjorde det ikke mer meningsfylt for ham. Guttene på samme rom hadde en tendens til å havne på sykestua eller dimitere de første ukene. Selv fikk han diagnostisert astma utover våren og kunne vel ha gjort det samme, men overgang til staben, terrengkjøring med MB, vaktsjåførjobb og diverse yrkesrettede kurs har gjort det greitt nok resten av året. Nå er interessen rettet mot video- og fjernsynsproduksjon med et nylig avsluttet kurs i fortellerteknikk. Så får veien bli til mens han går.
Karen Marie hadde satset på et hovedfagprosjekt i regnskogen på indonesisk Borneo og dro dit i januar sammen med to andre studenter fra Ås. Etter litt akklimatisering gikk det etter programmet, med leting etter (og telling av) termitter i både uberørt og nedbrent regnskog, dvs. matgrunnlaget for Borneobjørnen. Den var en ivrig tilskuer, særlig ved kveldsbadet i elven nær campen. Bildene vi har fått se forteller om høy fuktighet, tett urskog, interessante insekter og andre eksotiske dyr samt spartanske leveforhold som f.eks. kokt ris til lunsj og tomme rissekker tredd på stokker under et plasttak til nattelosji. Nattemørket kom som kastet ut av en sekk og alle lydene i jungelnatten ble etterhvert søvndyssende. Nå har hun dem på kassett. Hygienen ble viktigere enn før, en hånd til mat, den andre til toalett. Indonesisk ble arbeidsspråket, de måtte ansette assistenter for å finne fram til plot'ene de skulle bearbeide i skogen, og trengte hjelp til samle-og registreringsarbeidet. Mye nyttig erfaring. Etter fire måneder var de i havn og syntes de trengte en måneds ferie. Den fikk de på noen paradisiske øyer, samt på reiser innover i landet med småfly og elvebåter til helt avsidesliggende dayak-landsbyer. Det må ha vært et sant eventyr. Oss holdt hun kontakt med via email. Den alvorligste historien vi fikk høre var at hun i stummende mørke hadde falt halvannen meter ned i den åpne kloakken i gaten i en by og kommet fra det uten infeksjoner og større skader. Det kunne gått så mye verre, men hun brukte opp all vannforsyningen på hotellet den kvelden og har nok aldri før eller siden vært så nøye med kroppspleien. At eksemen helt forsvant under oppholdet på Borneo var et stort gode. Hun kom vel hjem, med både lysbilder, kakelakker og livserfaring i ryggsekken. Nå drømmer hun om å dra tilbake. Det siste eventyret vi har fått høre om i høst var en ukes foredragsturne for regnskogsfondet, til lands og til vanns for å besøke skoler i Finnmark. Gjestfriheten og naturen gjorde inntrykk. Vi fikk en sterk anbefaling om hvor ferieturen bør gå kommende sommer. Ungdom har så mye mot og så få stoppere. Det hadde vært greitt å få tilbake litt mer av den gløden for oss som har levd noen år og synes vi har så mye som sier nei, i oss selv. Eller er det omgivelsene? For oss har det vel blitt for mye rutiner, for mange forpliktelser og for lite lek, i mange år. Vi stormer fram i marsjtakt, for å rekke bussen, for å rekke jobben, for å vise hvor alvorlig vi tar våre oppgaver. For å fylle våre og andres krav. For å være fornuftige. For å være flinke. For å dekke over angsten. Ikke rart vi blir til kaos ettersom årene går, og vi fortsetter å marsjere. Men kanskje fødselsprosessen ikke er over. Kanskje den foregår hele livet, at vi fortsatt kan lære å utvikle oss, at livet må oppdages og skapes på nytt og på nytt, krevende men nødvendig. Bekvemmeligheten kan bli så kvelende. Triumfen kan ligge i nye skrubbsår og nye rytmer. Ikke mer av effektivitet og regularitet, men mer undring og asymmetri. Forbi fordommene og forbi fornuftens begrensning. Ikke som det vestlige musikkbegrep med verdinormer for estetisk skjønnsang, men som et musisk imperativ slik Ronja Rövardotter "skrek som en fågel, högt og gällt, tills hon måste förklara för Birk: Jag måste skrika ett vårskrik, annars spricker jag". "Leka bör man, annars dör man", som de sier i Sverige og peker på homo ludens, det lekende menneske. Barnsligheten har alltid vært foraktet av den voksne normgiver og oppdrager, men barnslighet er "En sorts lekfullhet inför livet som är ganska bra å ha, tycker jag", sa Astrid Lindgren i et norsk radioprogram (Bøhle, 1988). Så, hva sier vi?
But now I am Six,
I'm as clever as clever.
So I think I'll be six now (from The End by A.A.Milne,Ole Brumms far)
for ever and ever.
Med tanken om at det ikke er vårt aller siste fylte år som nødvendigvis er vår egentlige alder ønsker vi dere en gledelig jul og et godt nytt år med Marie Wexelsens julesang:
Det lille barn i Betlehem, Nu bor han høyt i himmerik
han var en konge stor - han er Guds egen sønn,
som kom fra himlens høye slott men husker alltid på de små
ned til vår arme jord. og hører deres bønn.
G O D J U L